Fuglane

Nå er jeg gjennom en ny runde med Fuglane av Tarjei Vesaas. Det er en av sommerens bokklubbb-bøker. Jeg har lest den tidligere, og gledet meg til å lese den igjen. Følelsene Vesaas beskriver flere steder i denne fantastiske boken er så vare som skygger. Likevel klarer han altså å feste dem til papiret igjen og igjen. Jeg er full av beundring. Boken forteller noe grunnleggende om det å være menneske, om det å være ensom som menneske. Ikke alt kan deles, ikke engang når man prøver. Heller ikke alt kan mestres, noe Mattis så sårt opplever igjen og igjen. Mattis blir også kalt tusten. Han duger ikke til å gjennomføre et vanlig dagsarbeid. Han føler stor motstand av å være i situasjoner der hans utilstrekkelighet blir synlig for andre. Det opplever vi vel alle, tenker jeg, og smerten ved ikke å kunne unngå denne situasjonen, er utrolig godt skildret. Kanskje jeg som lærer, og med en pappa med parkinson lar meg gripe spesielt av denne boken. Men vi kjenner vel alle noen. Om ikke annet kjenner vi oss selv, og det vi opplever i øyeblikk, er det også noen som opplever hver dag. Smerten ved å være til bry, men samtidig erkjenne at man ikke kan klare seg alene. Det er ikke lett.

Hege er søsteren til Mattis. Hun strikker kufter til den store gullmedaljen for å forsørge de to. Hun viser forståelse når hun har overskudd til det, eller ser det er nødvendig. Hege vet ikke hvordan alt dette vanskelige skal kunne ordne seg, og har ingen å dele det med.

En dag blir det annerledes, en dag kommer Jørgen. Det er ingenting som blir det samme etter dette. Hege våkner til liv, og tar et valg om hvordan hun vil styre livet sitt videre. Mattis opplever at han også må ta et valg, men at han har liten innvirkning på rammene for dette valget. Jeg vil ikke si mer. Boken anbefales på det sterkeste.