Det er vanskelig å beskrive Haruki Murakamis bøker. Han skriver svært godt, og bøkene handler alltid mer om en innvendig utvikling, enn om ytre handling.
Hovedpersonen Hajime opplever som godt voksen konsekvensen av sine valg som ung. konsekvenser både for ham selv og for de han har omgitt seg med. Hajime er på ingen måte noen helt, bare et menneske som lever livet som best han kan. Det er en eksistensiell roman.
Fordi jeg synes det er så vanskelig å beskrive stemningen i boken har jeg denne gangen valgt å sitere noen deler av boken, så vil den sikkert friste noen, og sende andre bort. Det er greit, det finnes neppe noen bok som er skrevet for alle.
" lenge etter at jeg slutttet å være med henne, savnet jeg Shimamoto titt og ofte. Minnene om henne trøstet og varmet meg mens jeg gjennomlevde den smertefulle og forvirrende puberteten. Jeg holdt lenge av en helt spesiell plass til henne i hjertet mitt. Det var en liten plass, som det lille bordet aller innerst i en restaurant, det som fremdeles står ledig, selv når det henger skilt på døren om at stedet er fullt. det holdt jeg av til henne, selv om jeg ikke trodde at jeg noensinne ville komme til å møte henne igjen"
" I pausen gikk jeg bort til pianisten og sa at han heretter ikke behøvde spille "star-crossed lovers" for meg mer. Jeg sa det med et smil, og så elskverdig jeg bare kunne. "Du har spilt den så mange ganger for meg, nå holder det. jeg har fått tilfredsstilt mitt behov for å høre den."
Han målte meg med blikket. Pianisten og jeg kom godt ut av det med hverandre, og var nesten det man kan kalle venner. Det hendte vi gikk ut og drakk sammen, og vi kunne snakke sammen om ganske personlige ting. "Jeg har et spørsmål. Mener du at vi ikke lenger skal spille den låten spesielt for deg, eller mener du at vi aldri mer skal spille den? Det er jo på ingen måte det samme, så jeg vil gjerne at du gjør det klart hva du mener,"sa han."
Ingen tvil om at jeg anbefaler boken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar